Tindra møter en pingvin
Det var en klar dag i Nyksund, og Tindra var på vei for å besøke sin venn Hellen, huldra. Men plutselig hørte hun høye skravlelyder bak en liten høyde.
«Å nei, ikke igjen! Hva i all verden? Hvor er jeg nå?» kom det en frustrert stemme fra den andre siden.
Nysgjerrig klatret Tindra over høyden og oppdaget en liten, grå-svart gås som klaget høylytt.
«Hei, hvem er du?» spurte Tindra vennlig.
Gåsa så opp og sukket. «Jeg heter Karin, en ringgås, men jeg må være den mest klønete fuglen i verden!»
«Hva har skjedd?» spurte Tindra.
Karin løftet vingen sin, som så litt bøyd ut. «Jeg skadet vingen og mistet flokken min. Vi var på vei til Svalbard for å hekke, men nå har jeg strandet her.»
«Svalbard?» spurte Tindra nysgjerrig. «Hva er det for noe?»
«En øy langt mot nord i Polhavet. På den lange reisen stopper vi alltid her på Vesterålen for å fylle opp energien,» forklarte Karin.
«Det høres spennende ut! Kan jeg bli med deg?» spurte Tindra ivrig.
Karin tenkte et øyeblikk, så smilte hun. «Hvorfor ikke? Jeg vil gjerne ha litt selskap.»
Det var en lang flytur over det endeløse havet, og Tindra holdt seg godt fast på ryggen til Karin. Vinden var kald, men utsikten over det glitrende vannet var fantastisk. Etter mange timer kunne de endelig skimte de taggete fjellene på Svalbard.
«Vi klarte det!» ropte Karin lettet.
«Hvor er de andre gjessene?» spurte Tindra.
«Jeg vet ikke,» svarte Karin og ristet på hodet. «Vi må hvile først.»
Etter en skarp venstresving oppdaget de en liten, snødekt dal omgitt av enorme fjell.
«Dette blir en krasjlanding!» ropte Karin.
«Det forventet jeg av deg,» lo Tindra.
Med et «pang, pang, rull, tumle!» landet de klønete i snøen.
«Velkommen til Svalbard,» gispet Karin.
«Wow, dette ser gigantisk ut!» ropte Tindra begeistret. «Bor det mennesker her også?»
«Ja,» sa Karin. «Vi er på Svalbard, og den andre øya du så under innflyvningen var Amsterdamøya, hvor den gamle hvalfangststasjonen Smeerenburg ligger.»
«Det høres ikke særlig norsk ut,» bemerket Tindra.
«Det er fordi det ikke er det,» forklarte Karin. «I 1596 oppdaget den nederlandske oppdageren Willem Barentsz denne øygruppen. Derfor har mange steder nederlandske navn. Svalbard ble ikke norsk før i 1920.»
«Men hvor er vi akkurat nå?» spurte Karin og så seg rundt.
Plutselig hørte de en stemme som kom fra et sted under isen. «Dere er i den glemte dalen.»
«Hvem snakker?» ropte Tindra.
«Det er meg,» svarte stemmen. «Jeg heter Lukas.»
Tindra og Karin så seg rundt til en svart-hvit fugl dukket opp fra en isgrotte.
«En pingvin?» spurte Tindra overrasket.
«Ikke helt,» svarte fuglen. «Jeg er Lukas, en geirfugl. På latin kalles vi Pinguinus impennis, eller på folkemunne, pingviner.»
«Jeg trodde pingviner bare bodde i Antarktis,» sa Karin.
Lukas lo lavt. «Fuglene i Antarktis er ikke engang fjerne slektninger. Faktisk ga menneskene dem bare vårt navn.»
«Fortell oss mer,» ba Tindra.
«Før i tiden var vi geirfugler tallrike på den nordlige halvkule,» begynte Lukas. «Vi er de største flygeudyktige fuglene i nord, hele 85 cm høye og veier 5 kilo. Men menneskene jaktet oss for fjærene og eggene våre, helt til vi nesten ble utryddet. I 1844 ble de siste av min art sett – eller det trodde menneskene. Siden da har jeg gjemt meg her, hvor ingen kan finne meg.»
«Så forferdelig,» sa Tindra stille. «Du må føle deg veldig ensom.»
«Ikke egentlig,» svarte Lukas. «Jeg har lært å sette pris på stillheten. Og jeg vil ikke at menneskene noen gang skal finne ut at jeg fortsatt finnes.»
«Unnskyld at vi forstyrret freden din,» sa Tindra. «Men vi har strandet her. Karin kan ikke fly lenger, og fjellene er så høye. Hvordan kan vi komme oss ut?»
Lukas nikket. «Jeg skal hjelpe dere, men dere må love meg å ikke fortelle noen om meg.»
«Det lover vi!» ropte Tindra og Karin samtidig.
Lukas ledet dem til en isete sklie som slynget seg mellom fjellene. «På slutten av sklien faller dere noen meter, men dere lander rett blant de andre gjessene.»
«Tusen takk, Lukas,» sa Tindra. «Du er virkelig en imponerende fugl.»
«God reise,» sa Lukas før han forsvant tilbake inn i isgrotten sin.
Med et hyl skled Tindra og Karin ned den iskalde sklien, tumlet gjennom snøen og landet midt blant de andre gjessene, som allerede hadde funnet sitt sommerkvartér.
«Endelig!» ropte Karin lettet.
Tindra bygde seg et lite rede av mose og la seg til å sove. Mens hun gled inn i søvnen, tenkte hun på Lukas. «Noen ganger er det bedre å forbli uoppdaget,» hvisket hun. «Kanskje vi mennesker og troll også burde beskytte naturen mer, i stedet for å ødelegge den.»
Med et forsiktig smil gled Tindra inn i drømmeland, mens gjessene kaklet og feiret gjenforeningen.
