Tindra og Coworkingspace
En solfylt morgen tuslet Tindra rundt på den lille øya Ungsmaløya, som er en del av Nyksund. Her lå ikke bare Holmvik Brygge, men også mange andre hus, hvor ett av dem var kontoret til Ssemjon. Tindra elsket å gjemme seg bak papirbunkene på skapene og i hemmelighet observere Ssemjon mens han jobbet.
Noen ganger satt Ssemjon konsentrert og skrev på laptopen sin, og plutselig dukket det opp et svar på skjermen, som om det var magi. Tindra var fascinert. «Hvordan er det mulig?» mumlet hun lavt for seg selv.
Plutselig hørte hun vingeslag og så Kaja, måken, fly forbi kontorvinduet. Nysgjerrig som alltid smatt Tindra ut for å prate med Kaja.
«Kaja! Har du et øyeblikk?» ropte Tindra og vinket.
«For deg? Alltid!» svarte Kaja mens hun elegant landet på et gjerde. «Hva skjer?»
«Jeg så noe veldig rart,» begynte Tindra. «Ssemjon satt inne og tastet på den der boksen, og plutselig fikk han svar fra et annet sted. Hvordan gjør han det?»
Kaja lo. «Å, Tindra. Det er en datamaskin. Mennesker bruker den for å snakke sammen når de ikke kan møtes ansikt til ansikt, slik vi gjør.»
«Kan han snakke med hele verden med den?» spurte Tindra med store øyne.
«Ja, teoretisk sett,» forklarte Kaja. «Spesielt her i Nyksund, hvor det er så stille og avsides, er det ganske praktisk.»
Akkurat da listet Otta, oteren, seg inn i samtalen. «Det er ikke bare mennesker som bruker internett,» la han til. «Dere vet jo at jeg heter Otta – egentlig Olavi Torbjørn Trygve Anders. Første navnet mitt er finsk, det siste er svensk, og de i midten er norske. Jeg har slekt i alle de landene. For å slippe å svømme frem og tilbake hele tiden, chatte jeg med dem.»
«Chatter? Hva er det?» spurte Tindra nysgjerrig.
«Jeg skal vise deg!» hvisket Otta. «Se, Ssemjon er akkurat gått ut. La oss snike oss inn på kontoret.»
Forsiktig smatt Tindra og Otta inn på kontoret. Otta hoppet opp på skrivebordet, åpnet laptopen og viste Tindra hvordan hun kunne skrive meldinger. «Her kan du skrive til hvem som helst som liker å chatte,» forklarte han.
Tindra var målløs og prøvde det selv. Hun oppdaget raskt hvor gøy det var. I løpet av de neste ukene fikk hun venner fra hele verden gjennom internett.
En kveld satt Tindra igjen ved laptopen og skrev med sine nye venner. Senere fortalte hun Kaja og Otta om det. «Det er så gøy å skrive med vennene mine,» sa hun. «Men det gjør meg også litt trist.»
«Hvorfor det?» spurte Kaja.
«Fordi jeg aldri får møtt dem ansikt til ansikt,» forklarte Tindra.
«Hvorfor ikke?» spurte Kaja.
«For et dumt spørsmål,» mumlet Otta. «De bor for langt unna. De er ikke så gode svømmere som meg og kan tar seg en svømmetur hit.»
«Eller så flinke flygere som meg,» la Kaja til stolt.
«Det handler ikke om det,» forklarte Tindra. «De kunne besøke meg her i Nyksund, men de har ikke so mye av det som heter ‘ferie’. Det er dager hvor de ikke trenger å jobbe, og de har veldig få av dem.»
«Det er jo forferdelig!» ropte Otta og Kaja samtidig.
«Akkurat,» sukket Tindra.
Noen dager senere satt Tindra igjen ved laptopen. Hun var så opptatt av å skrive at hun ikke la merke til at kontordøren åpnet seg. Plutselig sto Ssemjon i rommet.
«Hva …? Hvem er du?» spurte han forbløffet.
Tindra hoppet opp fra stolen i forskrekkelse. «Jeg er Tindra,» mumlet hun. «Og hvem er du?» Selvfølgelig visste hun hvem han var, men hun klarte ikke å tenke på noe bedre å si.
«Jeg er Ssemjon,» svarte han. «Og hva gjør du på datamaskinen min?»
Tindra fortalte ham sjenert alt: hvordan hun bodde i hemmelighet i Holmvik Brygge, hvordan hun «lånte» byggematerialer og av og til hjalp til med renoveringene.
Ssemjon lo. «Jeg visste det! Alle de rare tingene som har skjedd her – verktøy som forsvant, og arbeid som ble gjort som ved magi – det var alt ditt verk!»
«Er du sint?» spurte Tindra usikkert.
«Selvfølgelig ikke,» sa Ssemjon. «Jeg er glad for at du er her. Du må gjerne bli boende.»
Tindra fortalte Ssemjon om sine online-venner og hvor trist det var at hun aldri kunne møte dem. Ssemjon tenkte seg om. «Vet du,» begynte han, «vi har akkurat startet et nytt prosjekt. Vi lager et ‘coworking- og coliving-space’.»
«Hva er det?» spurte Tindra nysgjerrig.
«Det er et sted hvor mennesker kan jobbe med sine egne prosjekter mens de bor her hos oss. De kan nyte roen eller være sammen med andre. Kanskje vennene dine kan komme hit uten at de trenger ferie.»
Tindra lyste opp av begeistring. Hun skrev umiddelbart til vennene sine og inviterte dem.
Bare noen uker senere kom Adelaide fra Sveits, Karl fra Peru, Marjan fra Nederland og Antoine fra Frankrike, og mange flere, til Nyksund. Ssemjon tok dem imot, og sammen feiret de ankomsten med en stor velkomstmiddag.
Under middagen spurte Sonja fra Tyskland: «Hvor er Tindra? Vi er egentlig her for hennes skyld.»
«Hun sitter på bordet,» sa Ssemjon og pekte på en liten trollfigur som alle hadde lagt merke til, men ikke tenkt særlig over.
Plutselig beveget figuren seg og begynte å snakke. Alle måpte.
«Internett er virkelig anonymt,» lo Adelaide. «Men en troll som chat-venn? Det hadde jeg aldri forventet.»
«En vennlig troll,» la Karl til.
«Vi er jo alle litt trollaktige,» spøkte Kalle fra Tyskland, og alle lo.
Den kvelden tok Theano fra Hellas fram sin santouri og spilte en vakker melodi. Gruppen sang, lo og feiret til langt ut på natten.
På slutten av dagen satt Tindra med sine venner ved havnen. Christoph, selen, dukket opp fra vannet. «Med alle de nye vennene dine, glemmer du oss ikke, håper jeg,» sa han.
«Aldri,» svarte Tindra med et smil. «Dere er min familie.»
Sammen så de på månen og gledet seg til alle eventyrene som ventet dem.
