Tindra flytter inn i Holmvik Brygge
Tindra vandret gjennom de gresskledde gatene i Nyksund til hun kom til en stor, gul bygning på den andre øya. Den så imponerende ut, men også trist: Huset var helt forfalt. Taket var fullt av hull, ingen vinduer var intakte, og inni så hun to store, tomme haller fordelt på to etasjer. Den nederste etasjen var nesten umulig å komme inn i, da den var fylt med rusk og gamle gjenstander som blokkerte veien.
«Dette ser spennende ut,» tenkte Tindra og satte seg på en gammel bjelke for å observere hva som skjedde. To menn jobbet der. Først ryddet de hele bygningen. Deretter begynte de å demontere nabobyggene, som allerede var fullstendig sammenrast. De tok med seg treverk, bjelker og planker til Holmvik Brygge for å bygge nye vegger, tak og gulv. Tindra var fascinert av hvordan restene av gamle hus ble til noe nytt.
Hun likte det. Hun bestemte seg for å bli og lage sitt eget hjem i dette huset. I hemmelighet begynte hun å sage et lite hull i en nylig ferdig vegg, akkurat stort nok som et musehull. Derfra begynte hun å lage en liten, men koselig leilighet. Fra tid til annen sneik hun til seg noen verktøy, skruer, spiker og små trebiter. Ssemjon og Karl Heinz la merke til at det noen ganger manglet materialer, men det var aldri nok til å utløse en stor leteaksjon.
I løpet av de neste to årene ble Holmvik Brygge forvandlet fra en falleferdig bygning til et respektabelt hjem. Ungdommer fra hele verden kom for å hjelpe Ssemjon og Karl Heinz med arbeidet. Til slutt falt den siste hammeren. Tindra satt fornøyd på en bjelke og beundret det ferdige verket.
Men noe forvirret henne. Hvorfor hadde huset så mange soverom? Så forsto hun det: Det var ikke et vanlig hjem, men et gjestehus for mennesker som besøkte Nyksund. Hun syntes det var spennende. Kort tid etter kom den første gjesten. Nysgjerrig listet Tindra seg nærmere for å lytte til samtalen mellom Karl Heinz og gjesten.
Gjesten spurte hvordan huset hadde blitt restaurert og hva det hadde vært tidligere. Karl Heinz forklarte at det en gang hadde vært en fiskefabrikk hvor man produserte saltfisk, kaviar og transportkasser for å sende fisken. Bygningene hadde aldri blitt brukt som boliger og var i svært dårlig stand. Likevel måtte de kjøpe dem fra de tidligere eierne og få en byggetillatelse. Først i går hadde en representant fra rådhuset vært der og godkjent åpningen.
«Og var Holmvik den tidligere eieren?» spurte gjesten. «Nei,» svarte Karl Heinz, «den tidligere eieren het Øyvind Kristophersen. Holmvik var en håndverker og arkitekt som bodde her i Nyksund. For at navnet hans ikke skulle bli glemt, oppkalte vi huset etter ham.»
Det syntes gjesten var veldig hyggelig, og Tindra var også glad for å lære så mye om huset hun nå bodde i.
«Har dere flere planer for huset?» spurte gjesten. Karl Heinz nikket. «Ja, i løpet av de neste årene planlegger vi å restaurere den nederste etasjen og lage en liten kafé der, slik at besøkende kan få noe å spise.»
Tindra var begeistret. En kafé! Der ville det sikkert alltid være noe godt til henne også.
I de påfølgende årene så hun hvordan kafeen ble bygget, og senere ble den til og med utvidet til en restaurant. Rommene ble også gradvis modernisert; mange fikk egne bad. Karl Heinz hadde hun ikke sett på lenge, men Ssemjon var alltid til stede og fortsatte å bygge. Folk fra hele verden kom stadig for å hjelpe ham.
I mellomtiden ble mange andre hus i Nyksund også restaurert. Butikker åpnet, og den lille landsbyen ble stadig mer livlig. Over 20 mennesker bodde nå der, og besøkende kom året rundt for å spise eller leie et rom. Og midt i alt dette bodde Tindra. Hun hadde etter hvert laget et helt system av ganger i veggene på Holmvik Brygge. Ingenting som skjedde i huset gikk henne hus forbi.
Tiden gikk fort, og alt var så spennende. Men en dag merket Tindra at hun egentlig var helt alene.
«Jeg må finne venner,» tenkte hun. Men det er en annen historie.
