Tindra og polarnatten
Tindra satt på sin favorittplass i Holmvik Brygge og så tankefullt ut gjennom en liten sprekk i veggen. Det var lenge siden hun sist hadde sett solen. «Merkelig,» tenkte hun, «det er liksom alltid mørkt, og selv om dagen dukker ikke solen opp.» Hun fniste. «Kanskje den har gjemt seg for menneskene fordi de er så bråkete.»
Men jo mer hun tenkte på det, desto mer nysgjerrig ble hun. Så Tindra tok på seg sin varme kappe, satte blomsterkransen på hodet og smøg seg ut i den kalde, klare natten. Stjernene fylte himmelen, og månelyset glitret i snøen. Det var vakkert, men Tindra følte seg litt alene. Hun ville vite hva som hadde skjedd med solen.
Tindra vandret opp i fjellene, hvor hun håpet å finne et svar. Plutselig hørte hun en svak knaking i snøen. Hun stoppet, snudde seg og så et stort dyr foran seg. Det var en majestetisk elg med en imponerende gevir.
«Hei,» sa Tindra modig. «Jeg heter Tindra. Hvem er du?»
Elgen så på henne og smilte vennlig. «Jeg heter Egil, elgen. Hva bringer deg opp i fjellene, lille Tindra?»
«Jeg leter etter solen,» svarte Tindra. «Jeg har ikke sett den på lenge. Vet du hvor den er?»
Egil nikket viselig. «Ah, solen. Du opplever polarnatten, Tindra. Det er en spesiell tid her i nord.»
«Polarnatten?» gjentok Tindra nysgjerrig. «Hva er det?»
Egil satte seg i snøen, og det store geviret hans glitret i månelyset. «Jorden vi bor på, er som en stor kule. Den snurrer, men aksen dens er litt skjev. Derfor er vi om vinteren så langt unna solen at den ikke kommer opp over fjellene våre.»
«Men det er jo forferdelig!» ropte Tindra. «Hvordan skal vi klare oss uten solen?»
Egil lo lavt. «Åh, det er ikke så ille. Se deg rundt, Tindra. Det er vel ikke helt mørkt, er det?»
Tindra kikket seg rundt. Faktisk var himmelen i det fjerne svakt blå, nesten som et løfte om dagen. «Det stemmer,» sa hun. «Det er alltid litt lys.»
«Helt riktig,» sa Egil. «Menneskene kaller det skumringslys. Selv om solen ikke viser seg, gir den oss fire timer lys hver dag. Det hjelper oss dyr å finne mat og menneskene med å gjøre sitt arbeid.»
«Det er ganske utrolig,» sa Tindra, og øynene hennes glitret av spenning. «Men hvor lenge varer denne polarnatten?»
«Her i Nyksund,» forklarte Egil, «varer den i nøyaktig to måneder. Fra midten av november til midten av januar holder solen seg under horisonten. Men ikke bekymre deg, Tindra. Etterpå kommer den sakte tilbake. Først bare noen minutter, så litt lenger for hver dag. Og om sommeren går den ikke ned i det hele tatt.»
Tindra klappet hendene av glede. «Det er fantastisk! Solen tar ferie og kommer tilbake ekstra lenge om sommeren.»
Egil lo. «Sånn kan man også si det, lille Tindra. Men vet du, polarnatten har også sine egne underverker. Se bare opp på himmelen – stjernene og månen lyser ekstra sterkt nå, og noen ganger kan du til og med se nordlyset.»
Tindra så opp og så den glitrende nattehimmelen. Det var som om noen hadde strødd millioner av diamanter over landskapet. «Du har rett, Egil. Det er virkelig magisk.»
Tindra følte seg trøstet. Polarnatten var ikke slutten på solen, men en spesiell tid full av skjønnhet og ro. «Takk, Egil,» sa hun. «Jeg er glad for at jeg møtte deg. Du vet virkelig alt om naturen.»
«Bare hyggelig, Tindra,» sa Egil. «Og husk: Hver årstid har sine egne underverker. Du må bare se nøye etter.»
«Det skal jeg,» lovet Tindra. Hun tok farvel med Egil og begynte på hjemveien. Månen lyste opp stien hennes, og stjernene funklet som små venner på himmelen.
Tilbake på rommet sitt i Holmvik Brygge krøp Tindra sammen i sitt varme rede. Hun følte seg ikke lenger trist, men gledet seg til eventyrene polarnatten ville bringe. Og hun visste: Solen ville snart komme tilbake – og da ville de begge glede seg over å møtes igjen.
