Tindra hos reinsdyrene
Vinteren hadde for alvor kommet til Nyksund. Snøen lå tykt over husene, og istappene på takene glitret i lyset fra de korte vinterdagene. Tindra elsket vinteren, men i dag kjedet hun seg litt. Hun tenkte tilbake på sin reise gjennom fjellene og på den merkelige nøkken hun hadde møtt ved en innsjø på øya Hinøya. «Jeg tror jeg besøker ham igjen,» bestemte hun seg. «Kanskje har han tid til en liten prat i dag.»
Tindra kledde seg godt, satte blomsterkransen fast på hodet og la i vei. Rask som en mus smøg hun seg langs de snødekte stiene og kom til slutt frem til innsjøen hvor nøkken bodde. Til hennes overraskelse var innsjøen helt dekket av is. Ingen vannkrusninger kunne sees, og nøkken var ingen steder å finne. Tindra banket forsiktig på den tykke isen, men alt forble stille.
«Hm,» mumlet hun. «Kanskje nøkken går i vinterdvale? Det burde jeg jo ha tenkt på!»
Akkurat da Tindra skulle til å snu seg, hørte hun et svakt snøft bak seg. Hun snudde seg og så et stort dyr foran seg. Det minnet henne om vennen Egil, elgen, men noe var annerledes. Dette dyret hadde mindre gevir og en mykere pels som skinte nesten sølvaktig i dagslyset.
«Hei,» ropte Tindra glad. «Hvem er du? Du ligner litt på Egil, men du er ikke Egil.»
Dyret så nysgjerrig på henne. «Jeg er Ragna, et reinsdyr,» sa det vennlig. «Og hvem er du, lille vesen?»
«Jeg er Tindra, en trolljente,» svarte hun stolt. «Hva gjør du her alene om vinteren?»
«Jeg er ikke alene,» sa Ragna og nikket bakover. Der fikk Tindra øye på en hel flokk med reinsdyr som beveget seg gjennom snøen. «Vi holder alltid sammen,» forklarte Ragna. «Reinsdyr elsker å være i flokk.»
Ragna forklarer reinsdyrenes hemmeligheter
Tindra gikk ved siden av Ragna mens de fortsatte over de snødekte åsene. «Dere har virkelig vakker pels,» sa Tindra beundrende. «Hvordan klarer dere å holde varmen i denne kulden?»
Ragna smilte. «Hårene våre er spesielle. De er hule og fylt med luft. Det holder oss varme, selv når det er minus 40 grader.»
Tindra måpte. «Det er som å ha en innebygd vinterjakke!»
«Akkurat,» sa Ragna. «Og det hjelper oss også når vi svømmer. Når vi må krysse elver eller innsjøer, fungerer pelsen vår som en flytevest. Slik kan vi trygt komme oss til den andre siden.»
«Det er jo helt utrolig!» utbrøt Tindra. «Men hvor finner dere egentlig mat når alt er dekket av snø?»
«Reinsdyr har en veldig god nese,» forklarte Ragna stolt. «Vi kan lukte gress og lav under opptil 1,5 meter snø. Og når vi finner noe, sprer vi framklovene våre som en spade og graver det frem.»
«Det er virkelig smart,» sa Tindra imponert. «Men hva med de unge reinsdyrene? Klarer de også å grave?»
Ragna ristet på hodet. «De er for små og svake til å grave dypt. Tidligere dro vi derfor til den norske kysten om våren, hvor det allerede fantes noe mat. Men nå blir vi her hele året.»
Reinsdyr og samene
«Det er spennende,» sa Tindra. «Men hvorfor blir dere her nå og reiser ikke lenger?»
«Det har med menneskene å gjøre,» forklarte Ragna. «Vi tilhører alltid en samisk familie. Samene er det opprinnelige folket her i regionen og lever i pakt med naturen. Før i tiden flyttet de med oss om vinteren til fjellene i Sverige og om våren til kysten av Norge. Men landene ønsket ikke at de skulle flytte frem og tilbake. De måtte velge ett land å bo i. Derfor ble mange samer i Norge – og vi ble med dem.»
«Samene?» spurte Tindra nysgjerrig. «Hvem er de?»
«De er et eget folk med et land som kalles Sápmi. I dag dekker Sápmi de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og Russland, men du finner det ikke på noe kart, fordi det ikke er anerkjent som et offisielt land. Samene som bor i Norge har derfor norske pass og er også nordmenn,» forklarte Ragna. «I dag lever mange samer som nordmenn i hus og jobber i byene. Men noen, som vår familie, tar fortsatt vare på oss reinsdyr.»
Tindra var fascinert av reinsdyrenes og samenes historie. Hun gikk en stund sammen med flokken og nøt dyrenes selskap. «Dere er virkelig spesielle skapninger,» sa hun til Ragna. «Jeg er glad for at jeg møtte dere i dag.»
«Og vi er glade for å møte deg, Tindra,» svarte Ragna. «Kom og besøk oss igjen når du vil. Vi er alltid her, sammen i flokken vår.»
«Det skal jeg,» lovet Tindra. Hun tok farvel med Ragna og flokken og begynte på hjemveien. Vinteren føltes plutselig ikke like kald, for Tindra hadde fått en ny venn – og hun visste at hun hadde oppdaget et helt spesielt fellesskap blant reinsdyrene.
