Tindra og krykkjene
En vårmorgen ble Tindra brått vekket fra søvnen sin. Et øredøvende skrik trengte gjennom veggene i Holmvik Brygge. Tindra gned seg i øynene og blunket søvnig. «Hva er all denne støyen?» mumlet hun. Hun krøp ut av det lille gjemmestedet sitt mellom veggene, klatret forsiktig gjennom en bitteliten dør og kikket ut.
Ute flakset og skrek dusinvis av krykkjer i luften. De fløy fra tak til tak, landet på vinduskarmer og snakket høyrøstet sammen. «Dette høres ut som et marked!» tenkte Tindra. Nysgjerrig løp hun avgårde for å finne ut hva som foregikk.
Ved den gamle brygga møtte hun Otta, oteren, som også kikket opp i undring. «Hva skjer her?» spurte Tindra.
«Åh, det er krykkjene,» forklarte Otta. «De kommer tilbake til Nyksund hver vår for å hekke. Hele vinteren lever de på det åpne havet – noen ganger flyr de helt til Azorene eller til og med Middelhavet. Men om våren vender de alltid tilbake til land.»
«Hvorfor er de så bråkete?» spurte Tindra.
Otta lo. «Krykkjer har alltid noe å fortelle. Skrikene du hører er samtalene deres. Når én begynner å fortelle en historie, har de andre alltid noe å tilføye. De elsker å overgå hverandre.»
Tindra ristet på hodet. «Det høres slitsomt ut. Men de ser virkelig flotte ut.» Hun betraktet krykkjene som seilte gjennom luften med sine hvite kropper, grå vinger og svarte vingetipper.
Plutselig landet en ung krykkje rett foran Tindra. Hun så litt klønete ut og snublet nesten over sine egne føtter. «Hei,» sa krykkja sjenert. «Jeg heter Kaja. Og hvem er du?»
«Jeg heter Tindra,» svarte Tindra vennlig. «Er du ny her?»
Kaja nikket. «Ja, det er første gang jeg er tilbake i Nyksund. Jeg ble født i fjor sommer og har tilbrakt vinteren på det åpne havet. Det var spennende, men også ganske slitsomt.»
«Så fint at du er tilbake,» sa Tindra. «Fortell meg mer om dere krykkjer. Dere er så interessante!»
«Vel,» begynte Kaja, «vi krykkjer trenger bratte klipper for å bygge reirene våre. Men det blir stadig færre av dem. Derfor velger vi noen ganger vinduskarmer og andre rare steder – men det liker ikke menneskene så godt.»
«Det kan jeg forstå,» sa Tindra. «Hva gjør menneskene med det?»
«Her i Nyksund har de bygget noe spesielt,» forklarte Kaja stolt. «Et krykkjehotell! Det er som et stort fuglehus med mange små plasser der vi kan hekke. Det er virkelig snilt av dem.»
Tindra nikket begeistret. «Det høres ut som en fantastisk idé. Og hva gjør dere krykkjer så spesielle?»
«Vel,» sa Kaja, «vi er ikke bare vakre, men også ganske sjeldne. Det finnes ikke så mange av oss lenger, så vi er fredet. Dessuten elsker vi nærheten til mennesker – spesielt til fiskerne. Hos dem er det alltid noe å spise!»
«Vet du,» fortsatte Kaja, «samene, det gamle folket her i nord, har en spesiell forbindelse til oss. De tror at vi ble skapt av bølgeskummet som en del av havet. Hvis du er snill mot oss, viser vi deg hvor de gode fiskeplassene er. Men da må du dele fangsten med oss.»
Tindra smilte. «Samene virker som et fascinerende folk. Jeg har allerede hørt fra reinsdyret Ragna at de er veldig knyttet til naturen. Og nå hører jeg at de også setter pris på dere. Det liker jeg!»
Solen begynte sakte å stige over fjellene, og lyset fikk de fargerike husene i Nyksund til å skinne. Kaja bredte ut vingene sine. «Jeg må videre,» sa hun. «Familien min venter på meg. Men hvis du vil, kan jeg vise deg hvor krykkjehotellet vårt ligger.»
«Det vil jeg gjerne se!» ropte Tindra ivrig. Hun fulgte etter Kaja, som ledet henne til en lang vegg med mange små trekasser. «Dette er fantastisk!» sa Tindra. «Det ser ut som en liten landsby bare for dere.»
Kaja nikket. «Det er virkelig et fint sted. Og nå må jeg dra – det er så mye å gjøre!»
«Takk for at du fortalte meg så mye om dere,» sa Tindra. «Jeg håper vi sees snart igjen.»
«Helt sikkert,» ropte Kaja mens hun slo med vingene og steg opp mot himmelen. Tindra vinket etter henne og gikk tilbake til Holmvik Brygge, hvor hun tenkte lenge på de spennende historiene om krykkjene.
