Tindra kommer til Nyksund
Tindra var utmattet. Hun hadde reist langt, helt fra det fjerne Jotunheimen til det nordlige Norge. Hele veien fulgte hun fjellkjeden som menneskene kaller «Skandene». Disse eldgamle fjellene, blant de eldste i verden, hadde ikke bare gitt henne beskyttelse mot solen, men også fortryllet henne med fantastiske utsikter og mystiske møter.
Underveis hadde Tindra møtt mange spennende vesener. Hun snakket med vennlige nisser, ble kjent med huldrefolket som bor dypt under jorden, og lyttet til fossegrimen som spilte på fiolinen sin mens vannet i et fossefall danset. Men nå, etter å ha kommet så langt, lette hun etter et sted hvor hun kunne bli.
En kveld kom Tindra til en stor øy som het Hinøya. Hun var sliten og lette etter et sted å hvile. Ved en liten innsjø oppdaget hun en vakker hest som sto fredelig og gresset. Hun smilte og nærmet seg. Men plutselig løftet hesten hodet, ristet på manen og forvandlet seg til en mann.
«Det var da et interessant triks!» utbrøt Tindra overrasket. «Hvem er du?»
«Jeg er en nøkk,» sa mannen med alvorlig stemme. «Jeg bor her ved innsjøen. Vær så snill, gå videre. Jeg vil ha fred.»
Tindra rynket pannen. «Jeg skal jo gå videre,» sa hun. «Men denne øya er så stor, og jeg vet ikke hvor jeg skal. Jeg leter etter et sted å bli. Jeg vil ikke vandre lenger.»
Nøkken betraktet henne nøye og sukket. «Vel, jeg kan gi deg et tips. Hinøya er virkelig stor, Norges største øy. Men der borte er det en bro som menneskene i Sortland har bygget. Den fører til en annen øy, Langøya, den ‘lange øya’.»
«Det er altfor mange store øyer for meg!» stønnet Tindra.
Nøkken smilte lurt. «Ta det rolig. Helt nordvest er det et lite sted på to små øyer. Stedet heter Nyksund. Kanskje finner du det du leter etter der.»
Tindras øyne lyste opp. «Nyksund – det høres ut som et fantastisk sted! Tusen takk, Nøkk.»
Etter å ha hvilt seg fortsatte Tindra reisen sin. Hun smøg seg raskt som en mus over broen og gjemte seg i en skranglete bil som kjørte nordover. Etter en time hoppet hun ut i et sted som het Myre. Der møtte hun en liten alv som sto og så på butikkvinduer.
«Unnskyld,» spurte Tindra, «vet du hvordan jeg kommer til Nyksund?»
«Å, det er ikke langt igjen,» svarte alven vennlig. «Bare 15 kilometer til. Følg den humpete kystveien.»
Med ny motivasjon og den nedadgående solen i ryggen samlet Tindra alle kreftene sine og gikk langs den steinete veien. Endelig, sent på natten, nådde hun slutten av veien – og så Nyksund foran seg.
Men hjertet sank. Stedet så trist ut. Nesten alle husene hadde rast sammen, og det virket som om ingen bodde der lenger. «Og jeg kom hele denne veien for dette?» tenkte hun skuffet.
Plutselig la Tindra merke til en jente som satt ved vannet. Hun hadde en lang hestehale og så veldig trist ut. Tindra ble nysgjerrig. «Hei, jeg heter Tindra,» sa hun forsiktig. «Er du nøkkens datter?»
Jenta så opp overrasket og lo stille. «Nei, jeg er Hellen, en hulder.»
«Hvorfor er du så trist, Hellen?» spurte Tindra.
«Før,» begynte Hellen, «da Nyksund var fullt av liv, kom de unge mennene hver dag til min bukt, Trollbukta. De kastet mynter til meg, så jeg kunne beskytte dem på havet. Men nå bor det nesten ingen her lenger. Ingen beundrer meg mer, og jeg kan ikke beskytte noen mot havets farer.»
Tindra nikket medfølelse. «Det er virkelig trist. Men vet du hva? Jeg vil bo her. Hvis jeg tjener penger, skal jeg komme til deg og beundre deg.»
Hellen smilte. «Det var snilt sagt, Tindra. Jeg tror vi kan bli gode venner.»
Tindra så seg rundt. «Du sa nesten ingen bor her lenger. Betyr det at noen fortsatt bor her?»
Hellen nikket. «Ja, to mennesker bor her: Karl Heinz og Ssemjon. De er veldig hyggelige, men du bør passe på så de ikke ser deg. De prøver å bygge opp stedet igjen. De har startet med det store huset der borte. De samler materialer fra de gamle, ødelagte husene og tar det til det ene huset. Noen ganger kommer andre mennesker for å hjelpe dem.»
«Det høres fantastisk ut!» sa Tindra. «Kanskje jeg kan gjøre en forskjell her.»
Hellen så etter Tindra da hun målbevisst gikk inn i landsbyen. Tindra følte at hun endelig hadde funnet et sted å bli. Nyksund var kanskje ikke like livlig som før, men det var fullt av muligheter – og akkurat det hun lette etter.
