Tindra på hvalsafari
Det var en kjølig, klar morgen i Nyksund, og Tindra vandret langs kysten. Bølgene skvulpet forsiktig mot steinene, og luften luktet av salt og eventyr. Plutselig så Tindra en enorm vannsprut skyte opp i luften i det fjerne.
«Hva er det?» spurte hun nysgjerrig. Vennen hennes, Otta, oteren, dukket opp fra vannet og svømte nærmere.
«Det er blåsten til en hval,» forklarte Otta.
«Blåst? Hva er det?» spurte Tindra.
«Blåst er vannspruten som oppstår når hvaler puster ut,» sa Otta. «Hvaler er pattedyr, som hunder, katter eller elefanter. De kan ikke puste under vann som fisker. De må puste inn luft, og når de puster ut, oppstår denne blåsten.»
«Det er spennende!» ropte Tindra. «Den hvalen vil jeg se nærmere på.»
Møte med Arne, spermhvalen
Tindra hoppet raskt inn i den lille båten hun hadde laget av drivved. Otta tok et tau og trakk båten ut på havet, til de kom nær hvalen. Tindra vinket entusiastisk.
«Hei, hval! Jeg heter Tindra. Hva heter du?» ropte hun.
Hvalen snudde seg sakte og løftet det enorme hodet sitt opp av vannet. «Jeg heter Arne,» svarte han med dyp, vennlig stemme. «Og jeg er en spermhval.»
«En spermhval?» spurte Tindra nysgjerrig. «Det høres spennende ut! Jeg har aldri møtt en spermhval før. Kan du fortelle meg noe om spermhvaler? Lever du her hele året, eller reiser du mye?»
Arne smilte og begynte å forklare. «Vi spermhvaler er de største tannhvalene i verden. Det betyr at vi har tenner, akkurat som mennesker. Men det finnes også andre hvaler som ikke har tenner. De kalles bardehvaler. Hann-spermhvaler som meg kan bli opptil 20 meter lange og veie over 50 tonn. Det vitenskapelige navnet mitt er Physeter macrocephalus. Det betyr ‘blåser med stort hode’. Physeter betyr ‘blåserør’ og refererer til blåsehullet mitt, som fungerer som en nese. Macrocephalus betyr ‘storthode’, fordi hodet mitt utgjør en tredjedel av kroppen min. Det er enormt og veldig viktig for oss spermhvaler.»
En hvals fantastiske hode
«Og hvorfor er hodet ditt så viktig?» spurte Tindra.
«Det hjelper oss med å dykke,» forklarte Arne. «Når jeg vil dykke, gjør jeg hodet mitt tyngre, og det drar meg ned. Jeg har en spesiell olje i hodet som jeg kan gjøre tyngre når jeg vil dykke, eller lettere når jeg vil opp til overflaten. Visste du at vi spermhvaler kan dykke ned til 3 000 meter? Og vi kan være under vann i over en time.»
Tindra var målløs. «Det er utrolig! Og hva spiser du der nede?»
«Favoritten min er blekksprut,» svarte Arne. «Noen ganger er de enorme, nesten like store som meg selv. De lever dypt nede i havkløftene, der vi jakter på dem.»
Vesterålens rike farvann
«Her i Vesterålen faller havbunnen plutselig fra noen få meters dybde til over 3 000 meter,» fortsatte Arne. «Denne kanten tiltrekker seg mange fisker og plankton, så det er alltid mat for oss. Utenfor kysten av Vesterålen, ved Andenes, er det et spesielt sted som heter Bleik-canyon. Det er som en stor undervannsbukt. Mange næringsstoffer og plankton samler seg der, og det tiltrekker småfisk. Hvor det er småfisk, er det også storfisk – og oss hvaler.»
«Det er som et stort festmåltid,» sa Tindra imponert.
«Akkurat,» bekreftet Arne. «Derfor kommer så mange forskjellige hvalarter hit. Foruten oss spermhvaler, kan du også se knølhvaler, finnhvaler og noen ganger til og med blåhvaler. Dette er et av de beste stedene i verden for hvaler.»
Møte med spekkhuggere
Plutselig så Tindra en gruppe svart-hvite hvaler svømme forbi i det fjerne. «Er de også spermhvaler?» spurte hun.
Arne ristet det massive hodet sitt. «Nei, det er spekkhuggere. Strengt tatt er ikke spekkhuggere hvaler, men de største delfinene. Men delfiner er i familie med oss, så man kan si de også er hvaler.»
Farvel med Arne
«Du har et virkelig spennende liv,» sa Tindra beundrende. «Du må vite mye om historien til Vesterålen. Kan du fortelle meg noen historier?»
«Det vil jeg gjerne,» svarte Arne, «men nå er jeg sulten. Jeg må dykke dypt for å finne noe å spise. Vi sees sikkert igjen snart. Jeg kommer tilbake hit hvert år, og denne sommeren blir jeg her en stund til. Turistene skal få fine bilder av meg.»
Arne tok et dypt pust og sendte en kraftig vannsprut opp i luften. Så senket han sakte det tunge hodet sitt og forsvant ned i havets dyp. Tindra så den enorme halefinnen hans en siste gang før han forsvant helt.
«For en fantastisk hval,» sa Tindra stille mens hun padlet tilbake til kysten. Hun var glad for å ha lært så mye nytt og gledet seg allerede til sitt neste eventyr.
