Tindra forlater Trollenes Dal
I Trollenes Dal var det alltid mørkt og dystert. Tunge skyer hang lavt over fjellene, og lyset våget ikke å røre dette stedet. Det var et sted fylt med rumling og rystelser, for trollene elsket å skape kaos. De forårsaket jordskjelv, sendte lyn over himmelen og fikk elvene til å gå over sine bredder om våren. For dem var det en lek—men ikke for Tindra.
Tindra satt på kanten av Trolledalen, med hodet støttet på hendene, og så på at slektningene hennes fikk en skråning til å rase sammen. «Dette er ikke moro,» mumlet hun. «Bare ødeleggelse, bare støy. Finnes det ikke noe annet vi troll kan gjøre?»
Tindra var annerledes. Hun var lei av å lage problemer. Hun ville se mer av verden, lære nye ting, og viktigst av alt, gjøre noe godt. Hun visste ikke nøyaktig hvor gammel hun var—troll teller ikke årene sine—men hun følte at det var på tide å dra.
På en måneløs natt, mens alle de andre trollene sov, pakket Tindra en liten bylt med noen av sine favoritting. Hun var klar til å forlate dalen. Forsiktig listet hun seg forbi de sovende trollene, som snorket stille og av og til rystet bakken med sine enorme føtter.
«Dette er min sjanse,» tenkte hun. «Jeg skal utforske verden og finne ut om det finnes andre oppgaver for troll.»
Så la hun ut på reisen. Hun vandret gjennom Jotunheimen, et kupert og imponerende landskap fullt av høye fjelltopper og dype daler. Men da de første solstrålene krøp over fjellene, stivnet Tindra.
«Solen!» ropte hun høyt. «Jeg må ikke være i solen, ellers blir jeg til stein!»
Rundt henne så hun de sørgelige restene av sine forfedre, som en gang ikke hadde funnet ly i tide. Nå sto de som enorme steinmonumenter, urørlige og stille, for all evighet.
Tindra begynte å lete etter et gjemmested. Men før hun fant et ly, lyste de første solstrålene opp engen foran henne. Blomstene våknet til liv, åpnet sine strålende kronblader og hilste den nye dagen. Tindra stanset og kunne ikke se seg mett. «Dette er vakkert!» hvisket hun. Noe slikt hadde hun aldri sett før.
I sin begeistring merket hun ikke at solen sakte beveget seg videre og til slutt berørte huden hennes. Da hun oppdaget det, holdt hun pusten. Men så skjedde miraklet: Tindra ble ikke til stein. Hun forble slik hun var. Forsiktig rakte hun hendene ut i solstrålene og lo.
På avstand så Tindra en liten skikkelse nærme seg. Det var verken et troll, et dyr eller noe hun hadde sett før. Skikkelsen hadde en rød lue, et tett skjegg og holdt en hyrdestav i hånden.
«Hvem er du?» spurte Tindra nysgjerrig.
«Jeg er Kalle,» svarte skikkelsen. «Jeg er en nisse.»
«En nisse?» gjentok Tindra. «Hva er en nisse?»
Kalle smilte. «Vi nisser er dyrenes voktere og gårdenes beskyttere. Jeg bor her oppe på beite og passer på sauene. Vi sørger for at alt i naturen er i balanse.»
«Det høres fantastisk ut,» sa Tindra entusiastisk. «Jeg er Tindra, et troll.»
«Det vet jeg,» sa Kalle med et smil. «Jeg kjenner alle trollene i disse fjellene.»
«Da vet du sikkert også hvorfor jeg ikke ble til stein?» spurte Tindra.
Kalle nikket. «Ja, det vet jeg. Troll blir bare til stein fordi de lager så mye trøbbel. De elsker å ødelegge og frykter alt som er godt. Men du, Tindra, fant glede. Du så naturens skjønnhet og ville ikke skade den. Denne gleden varmet hjertet ditt så mye at solen ikke kunne skade deg.»
Tindra var forbløffet. «Så hvis jeg forblir glad og ser verden med glede, kan jeg alltid være i solen?»
«Helt riktig,» sa Kalle. «Bevar ditt glade sinn, Tindra. Du vil oppleve mye og få mange venner.»
«Er vi venner?» spurte Tindra håpefullt.
«Hvis du vil, så er vi det nå,» svarte Kalle. «Men nå må jeg videre og passe på sauene mine. Lykke til på reisen din, Tindra.»
Tindra vinket etter ham mens han forsvant i det fjerne med sauene sine. Så så hun en gang til ut over det vide fjellandskapet, som glitret i solen. Et nytt eventyr lå foran henne, og hun gledet seg til å utforske verden.
«Verden er så stor og full av underverk,» sa hun til seg selv. «Jeg er så glad for at jeg er her.»
Og slik fortsatte Tindra sin reise, klar til å oppdage verdens hemmeligheter og sette sine egne spor.
