Tindra og den magiske midnattssolen
Det var en varm, lys dag i Nyksund – slik det ofte var denne sommeren. Tindra hadde vært ute hele dagen, plukket blomster, snakket med måkene og nytt den milde vinden. Men nå følte hun seg plutselig veldig trøtt. Hun gjespet, strakk seg og så på den lille klokken sin, som hun hadde laget av en gammel knapp.
«Hvordan er dette mulig?» mumlet hun forbauset. «Klokken er allerede ti om kvelden, men solen skinner fortsatt! Hvorfor går den ikke ned?» Tindra var så overrasket at hun satte seg på en stein og stirret opp på himmelen. «Dette har jeg aldri sett før!»
Akkurat da hørte hun en myk plasking. Hun så mot vannet og oppdaget vennen sin, Otta oteren, som svømte muntert mot henne. «Hei, Tindra!» ropte han. «Hvorfor ser du så forundret ut?»
«Otta!» ropte Tindra ivrig. «Det er natt, men solen skinner fortsatt! Hvorfor er det slik? Jeg skjønner det ikke.»
Otta forklarer midnattssolen
Otta hoppet opp av vannet og ristet seg tørr. Deretter satte han seg ved siden av Tindra på steinen. «Dette, kjære Tindra, kalles midnattssolen,» forklarte han med et smil.
«Midnattssolen?» gjentok Tindra nysgjerrig. «Hva er det?»
«Vel,» begynte Otta, «jorda vår roterer rundt sin egen akse én gang i døgnet. Det vet vi. Men visste du også at jorda er litt skjev? Aksen, altså linjen den roterer rundt, er litt tiltet. Derfor er noen ganger den sørlige delen av jorda nærmere sola, og andre ganger er den nordlige delen det.»
Tindra tenkte et øyeblikk. «Så det er som når jeg lener meg mot sola for å kjenne varmen bedre?»
«Akkurat sånn!» sa Otta begeistret. «Om sommeren er den nordlige delen av jorda vendt mot sola, og da har vi ikke bare lange dager her i Norge – noen ganger har vi til og med dager hvor sola aldri går ned. Det er midnattssolen!»
Hvorfor sola ikke går ned
«Men hvorfor blir sola oppe så lenge?» spurte Tindra og stirret fortsatt forundret opp på himmelen.
«Det er fordi jorda er tiltet,» forklarte Otta. «Når nord er vendt mot sola, står jorda så skjevt at sola kan titte over horisonten selv ved midnatt. Den 21. juni er en spesiell dag hvert år. Det er sommersolverv – dagen hvor sola står høyest på himmelen ved midnatt. Etter det blir banen dens litt lavere hver dag, helt til den midt i juli går under horisonten igjen for første gang.»
«Det er utrolig!» ropte Tindra. «Og hva skjer om vinteren?»
«Om vinteren,» sa Otta, «er det den sørlige delen av jorda som vender mot sola. Da er det mørkt her i nord – noen ganger hele dagen. Det kalles polarnatten. Men det forklarer jeg deg en annen gang, det lover jeg.»
Å observere midnattssolen
«Kom, Tindra,» sa Otta. «La oss gå til moloen. Der har vi den beste utsikten mot nord.» Sammen ruslet de til den første moloen som forbandt fastlandet med øya. Der var det en liten parkeringsplass hvor man kunne se sola helt perfekt.
De satte seg på steinene og så på hvordan sola nærmet seg horisonten. Tindra holdt pusten, overbevist om at sola snart ville gå ned. Men i stedet ble den rett over horisonten og begynte å stige igjen.
«Dette er så spennende!» ropte Tindra. «Klokka er midnatt, og sola går bare ikke ned!»
Tindras kloke spørsmål
Tindra smilte lykkelig. «Vet du, Otta,» sa hun, «dette er det beste som har skjedd meg. Nå som sola alltid skinner, trenger jeg ikke være redd for at de andre trollene finner meg. De kan jo ikke være ute i sollyset, for da blir de til stein.»
«Det stemmer,» sa Otta. «Du er trygg her i Nyksund.»
Men så hadde Tindra et annet spørsmål. «Otta, hvis det finnes et sommersolverv, finnes det da også et vintersolverv? Og betyr det at det alltid er mørkt om vinteren når sola er i sør?»
Otta smilte. «Tindra, det er et veldig godt spørsmål. Og ja, det finnes et vintersolverv, men det forklarer jeg en annen gang. For i dag skal vi nyte midnattssolen.»
Et magisk øyeblikk
De to vennene satt lenge på moloen og så hvordan sola malte himmelen i et gyllent lys. Tindra følte seg lykkelig og trygg. Hun visste at hun var på rett sted – et sted fullt av underverker som ventet på å bli oppdaget.
